Kunsten å være kvinne

Caitlin Moran: Kunsten å være kvinne, 363 sider. Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Fra omslaget: Endelig en frisk og morsom bok om kvinnsak og kvinneliv, helt uten moralisme, kjedelig politisering og sutring!

Ja, det er en frisk og morsom bok og ja hun har mange gode poeng. Men fri for moralisme, kjedelig politisering og sutring? Vel, jeg er ikke helt enig. Tvert imot synes jeg boken er full av det. Spesielt sistnevnte. Selv om hun gjør det med sarkasme, er det likefullt sutring. Jeg sier at ikke det er ubegrunnet sutring, men mye av det kunne godt vært kuttet. Faktisk så kunne flere av kapitlene blitt forkortet og komprimert ned til halvparten. Det er ikke så gøy at hun greier å holde på oppmerksomheten min i nærmere 400 sider. Hun fikk den ja, men jeg innrømmer at det ble en del skumlesning innimellom.

Jeg synes første delen av boka var direkte dårlig, og jeg vet ikke hva kvinner flest føler for, men jeg har ikke behov for å navngi verken puppene mine eller smake på mitt eget mensenblod. Det ble litt for mye obskøniteter for min del, og jeg vurderte sterkt å legge bort boken. Det gjorde jeg heldigvis ikke, for i siste delen kom boka til sin rett. Her kom forfatteren endelig med de gode poengene som fikk meg til å nikke gjenkjennende. Dog, det må sies at jeg aldri kom lenger enn til å lee på smilebåndet. Ekteskap, mote, barn, rollemodeller. Hun gjentar seg en del, og det føles stadig som om jeg får servert det samme. Jeg tror Moran egner seg mye bedre på en scene - hvor hun har plukket ut det beste materialet sitt og holder på i høyst en time - da tror jeg de etterlengtede latterkulene kommer frem. Når hun samler det i en såpass tykk bok, blir det mer masete enn morsomt.

Kvinner kjøper sko og sier knisende: "De kommer selvsagt til å være helt forferdelige - jeg blir nødt til å sitte på en barkrakk hele kvelden og bli hjulpet til og fra toalettet av venner og forbipasserende", til tross for at det høres akkurat like GJENNOMFØRT SINNSYKT ut som å si: "Jeg har nettopp kjøpt et hus - det har selvfølgelig ikke noe tak, så jeg blir nødt til å sitte i stuen med paraplyen oppe hele tiden".

Altså har jeg hatt en grei leseropplevelse, men om jeg vil anbefale boken? Tja, går det an å anbefale siste delen - og litt innimellom? Og ikke at det behøver å bety så mye, men bokens oversetter følger tydeligvis ikke med på Grey`s Anatomy. I rest my case...

Hockeysveis fører til dårlige rim

Siv Wyller: Hockeysveis fører til dårlige rim, 127 sider

Denne småsprø boken handler om frisøren Lazze, som alltid er i godt humør. Lazze er innehaver av byens mest populære (om ikke den eneste?) frisørsalong. Han klipper alle slags hockeysveiser på byens innbyggere, og er ekspert på alt fra tjukkashockey til festhockey til begravelseshockey. Lazze er ikke bare god på hockey, han er også knakende flink til å dikte gode rim. Det er bare et problem; Når Lazze er nervøs, dikter han stygge og upassende rim - om vennene sine. Dette har blant annet ført til at Gunn, hans store kjærlighet, dro sin vei.

En dag skjer det noe uventet. En dame i rullestol raserer frisørskiltet hans, hockeysveis går av moten og Gunn blir obesrvert i byen. Lazze må ha hjelp til å snu trenden. Hockeysveisen må tilbake og Gunn må igjen bli hans. Han tilkaller selveste Lasse Stefans, og ganske snart får han beskjed om at hjelpen er på vei.

Dette var en morsom bok. Jeg er usikker på aldersgruppen, men tipper det er fra rundt åtte år og oppover. Boken har nok en del referanser bare de voksne skjønner, men det er likefullt en fornøyelig historie for liten og stor. Moralen er gjenkjennelig, karakterene er gøyale og det skjer mye rart. Boken har i tillegg en del rim, stygge som bedre og de mange illustrasjonene setter prikken over i-en.

Dette er mitt bidrag til Cappelen Damms bokbloggturné. Sjekk ut hva bloggerne før meg synes om boka: Lesejenta blogget i går, og i dag er det jeg som får æren av å avslutte herligheten. Har du lyst til å være med i neste bokbloggturné? Se her.

En festlig bok. Anbefales.

Professor Andersens natt

Dag Solstad: Professor Andersens natt, 141 sider

Det er julaften og Pål Andersen, professor i litteratur, blir vitne til et mord i naboleiligheten. Fra vinduet sitt ser han en ung kvinne som kveles av en mann i leiligheten tvers over gata. Professorens første tanke er å melde fra til politiet. Men han gjør ikke det. Han vil vente. Først må han rådføre seg med sin kollega som har invitert ham i juleselskap dagen etter. Heller ikke da føler professoren for å fortelle det, så han går derfra med hemmeligheten i god behold.

Hvorfor sier han ikke fra til noen? Det er en ganske alvorlig hendelse. Det kan vel knapt skje noe av mer alvorlig art. Han har vært vitne til en forbrytelse, ufrivillig, men likevel. Hendelsen ryster ham, og han ender med å vandre hvileløst omkring. Tar flyet til Trondheim og besøker en gammel studiekamerat, forsøker kanskje å rømme fra det hele? Tankene forfølger ham likevel. Han reiser hjem til leiligheten og begynner å forske litt på egenhånd. En kveld treffer han morderen på en sushirestaurant. De kommer i snakk.

Selv om jeg bare har lest to bøker av Solstad, skjønner jeg at dette er typisk Solstad: En middelaldrende mann, ofte professor (og Ibsen-fantast), noe skjer og så får vi en lang digresjon før det vinkles tilbake til begynnelsen ved bokens avslutning. Ikke noe galt i det altså. Professor Andersen tenker veldig mye, konverserer med seg selv, åpner for en dialog med leseren. Vi blir dradd inn i professorens dilemma, skjønt vi forstår ikke dilemmaet. Selvsagt hadde vi meldt fra om forbrytelsen. Eller hadde vi det? Er vi så fastlåst i rutiner, i tiden, at vi ikke kan frigjøre oss? Morderen er fra første stund en morder. Siden brytes han ned til et menneske, en mann, en skilt mann med sans for Østen. Han inviterer professoren til travbanen. Er det sånn vi fraskriver oss ansvar? Angår dette oss? Det er jo så mye mer behagelig å fortsette som før.

En god bok. Anbefales.

Genanse og verdighet

Dag Solstad: Genanse og verdighet, 143 sider

Min første Solstad! Dersom vi ser vekk i frå ymse noveller og småtekster da. Kvifor har dykk ikkje sagt til meg at eg burde lese Solstad? Eller har de sagt det? Eg hugsar ikkje. Eg høyrer så mykje for tida, og seier så mykje. Umuleg å drage ting frå kvarandre. Men i alle fall, eg likte det, sjølvsagt, kvifor skulle eg ikkje det? Boka inneheld alle favorittingrediensane mine: Skule, lektor, norsk.. treng eg seie meir?

Genanse og verdighet tar for seg Elias Rukla, ein fordrukken norsklektor i 50-årsalderen. Etter å ha pint elevane gjennom det same kapitlet i Vildanden, sprekker det for han da han ute i skuleplana ikkje greier å få opp paraplyen sin. Han slår rundt seg, hoppar på paraplyen og roper skjellsord til fleire av elevane som, naturleg nok, har flokka seg rundt han for å vere vitne til dette absurde opptrinnet til den elles så beherska og stille lektor Rukla. Etterpå spaserer han heim og forsøker å pønske ut ein passande måte å fortelje kona at han kanskje har mista jobben. Han vil uansett aldri meir setje sine bein ved Fagerborg videregående skole. Resten av boka er eit retrospektivt tilbakeblikk, der vi får høyre om studietida, korleis han trefte kona si og livet deira fram til denne fatale dagen. Eksistensielt, nevrotisk, herleg.

Flott språk, til tider heseblesande med alle tankestrøymingane og mangelen på avsnitt og bla bla. Kan nesten ikkje seie meir, det er trass alt Solstad vi har med å gjere. Minte litt om Ravatn si Veke 53, for meg, men i røynda blir det strengt tatt omvent sidan Solstad kom først. Eg veit i grunnen ikkje kvifor eg har latt Solstad ligge. Det har vel berre blitt slik. No veit eg i alle fall betre. Professor Andersens natt neste!

Anbefalast.

Fortellingen i fiolinen

 Natasha Solomons: Fortellingen i fiolinen, 386 sider. Oversatt av Elisabet W. Middelthon      

Østerrike, 1938: Det er ikke lenger trygt for jøder å oppholde seg i Wien, og 19 år gamle Elise Landau må forlate familien og overklasselivet i Wien for å bli stuepike på Tyneford gods i England. Søsteren Margot har fått visum og reiser til Amerika med ektemannen. Bare foreldrene er igjen i Wien. Elises far er en anerkjent forfatter, men får ikke lenger gi ut bøkene sine. Han gjemmer det siste manuskriptet sitt inne i en fiolin og ber Elise ta det med, i håp om en dag å få gi det ut. Elise får oppleve en annen hverdag ved godset, og har vanskeligheter med å innfinne seg den nye rollen sin. Når godseierens sønn, Kit, kommer hjem, oppstår det varme følelser mellom dem. Så bryter krigen ut, og livet tar enda en ny vending. 

Vi følger Elise gjennom hele fortellingen, og forstår at det er fortalt retrospektivt. Jeg likte boken veldig godt, og takket være Downton Abbey (som jo er fra samme tidsperiode), så jeg det hele mye mer levende for meg. Godset, festene, kjøkkenet - jeg tok meg endatil friheten til å gi hovedpersonene rollene til de forskjellige personene fra tv-serien. I etterordet forteller forfatteren at boken er inspirert av hennes grandtante, som selv unnslapp Europa ved å bli hushjelp i en engelsk familie. Landsbyen Tyneford er basert  på spøkelsesbyen Tyneham ved Dorset-kysten, hvor forfatteren selv er bosatt.

Jeg er fan av Kate Mortons eventyrlige bøker, som Middlethon også har oversatt. Skjønt, jeg synes det skurret litt mer språkmessig denne gangen. Hun hadde blant annet flere oppbrukte fraser, og dialekten til landsbyboerne var oversatt til et slags sørlandsmål. Sistnevnte kan hende er en vanesak, for jeg er så vant med den typiske Oslodialekten med a-endelser. Jeg synes uansett dette svekket troverdigheten, og fikk meg til å tenke på Donald-historien med firkanteggene. De med Oslodialekt vil kanskje være uenige, og juble (!) over endelig slippe å bli forbundet med arbeiderklassemål (om en kan si det)? 

Det er en fin bok og jeg bemerket meg også mange gode språklige uttrykk. Så er det sagt. 

Anbefales.

Takk til Cappelen Damm for en finfin leseropplevelse.     

                                                                        

ROM

Emma Donoghue: ROM, 329 sider. Oversett av Inge Ulrik Gundersen


Jack bur i Rom, eit lite rom saman med mor si. Rom er eigentleg eit lite skjul med innlagt vatn, straum og møblert kun med det aller mest nødvendige. Mor blei teken til fange som nittenåring og opplever Rom som eit fengsel. Jack blei fødd i Rom og kjenner ikkje til ei anna verd. For han er Rom ein trygg og god stad. Jack er ein svært høfleg og lydig gut. Han er flink til å lese og ser verda med naive og glade auge. Sjølvsagt. For Jack er berre fem år. Eit lite born. Han skjøner ikkje kvifor mor vil at dei skal rømme frå Rom. Dei har jo alt dei trenger, og får til og med be om noko ekstra godt på søndagar. Dei kveldane dei høyrer pip-pip frå alarmen, gøymer Jack seg i Klesskap til mor seier at han kan komme og leggje seg i senga hennar. Det er fordi Gamle-Erik har vore på besøk. Mor vil ikkje at Gamle-Erik skal sjå Jack.

Denne boka er inspirert av Joseph Fritzl-saken, og det spesielle er at ho er fortald av femårige Jack. Vi opplever hendingane slik han opplever dei, føler det slik han føler det, ser det slik han ser det. Det er heilt utruleg at Donoghue greier å setje seg inn i tankane til eit lite born, men det er skremmande truverdig. Måten ho lar lesaren skjøne kva som foregår rundt Jack, korleis det ser ut for ein femåring som ikkje veit betre. Det er ei grusom, men nydeleg historie. Det er svært tungt for mor, men ho gjer det ho kan for å skjerme Jack, og ho får han til å sjå det positive i den einsame tilvera deira.

Det er ei tankevekkande, uroleg, intens og vakker bok. Ho speler på heile kjensleregisteret. Dette er ei bok eg kjem til å hugse lenge, lenge.

Anbefalast.

Til mamma

Ingeborg Arvola: 40 postkort, 77 sider

Mamma!

Ikke tro jeg skriver fordi jeg bryr meg.

Dusten jeg delte rom med glemte postkortene sine. Førti stykker! De hadde påklistra

frimerker. Det virket dumt å kaste dem.

Jeg kaster dem heller bort på mora mi, tenkte jeg. Ha ha.


Denne lilla flisa av ei bok består av 40 postkort frå ei dotter til ei mor. I postkorta skriv ho fragmenterte meldingar. Ho har rømt heimefrå, haikar nedover Europa og betaler med seksuelle tenester. Ho gjer det meste ho veit ho ikkje bør gjere. Vi får inntrykk av ei tøff, men kjenslevar jente, desperat etter ein reaksjon frå mor si. Ein reaksjon som aldri kjem. Mor er pillemisbrukar.

Ho har eit rått språk, skriver rett ut kva ho gjer med alle desse mennene og at det ikkje bryr ho. Aller minst bryr ho seg om mor si. Seier ho. Etterkvart blir det sårbare meir gjennomtrengande, sjølvsagt bryr ho seg. Aller mest om mor si. Ho er skuffa, sint og lei seg. Nemner episodar som har funne stad gjennom barndommen. Mor har skuffa, igjen og igjen. Ho treng at mor reagerer. Ho saknar mor si. Slik ho kan vere, burde vere. Skal vere.

Eg synest dette er ei veldig god bok. Det er lite tekst, men sterke ord. At det er skrive i ei slags postkortform gjer det enda betre. Vi får kjensla av å vere eit mellomledd mellom desse to. Å få innsyn i noko som har vore, men enda viktigare, noko som er i ferd med å skje. Det sterke bandet mellom mor og dotter. Ikkje lett å kutte, enda vanskelegare å gløyme. Dottera ønsker å vere der for mor si, men vil mor vere der for dottera?

40 postkort blei utgitt med støtte frå "Leser søker bok". Ei bok for dei fleste. Med sine 77 sider er boka svært godt eigna for dei som påstår ikkje å like lesing.

Sterk og nødvendig lesing.

Anbefalast.